Nå har det vært 11 August 2018, ett år etter ulykken!

Dette er en blogg som ikke er firma relatert eller hesterelatert forsåvidt. Dette er en blogg som er ment å være 110% personlig og dønn ærlig fra min side. Fordi jeg trenger det!

Mange mener nok absolutt at jeg ikke burde gjøre dette, men for meg føles det veldig rett, og med hjelp og støtte fra andre har jeg bestemt meg for å gjøre det! Jeg liker å skrive, selv om jeg ikke er noen sekser elev i rettskriving fra skolen er jeg den personen som liker å skrive. Om temaer jeg liker, om hvordan ting er og hvordan jeg føler det. Det er lettere å sette ord på ting når man kan skrive om det!

Jeg har brent meg på å skrive om ting før, og fikk høre både det ene og det andre. At jeg en vakker dag kom til å brenne meg på å gjøre det og en dag få som fortjent.

Etter ett rent helvettes år som jeg har likt å kalle det for, så har jeg funnet ut en ting. Man kan ikke bruke livet sitt på å bry seg om hva andre syns, for det spiller ingen rolle! Man er den man er og man bør leve livet slik man vil, og så godt man får det til, for fakta er at man lever bare en gang og livet er kort. Det går fort!

Så, natt til 12 August 2017 ringte telefonen min. Klokka var ca halv ett. Jeg bråvåknet og så at det var min kjære lillebror, og fikk med ett litt sug i magen. Han er ikke av den personen som ringer midt på natten med mindre det virkelig er noe viktig. Så bare av å se at man fikk en telefon fra han, så sent, fortalte meg at det var noe som var viktig.

Jeg tok telefonen, sa halo, og møtte en gråtkvalt stemme si «Camilla, det har skjedd no». Mer klarte han ikke få frem og jeg måtte sikkert spørre 10 ganger før han til slutt klarte å si: «Mamma er død».

HELE VERDEN RASTE SAMMEN FOR MEG. Jeg husker ingenting etter at jeg fikk høre disse ordene. Det var som om man fikk black out, og det eneste jeg klarte å fokusere på var at jeg måtte komme meg hjem til lillebror å få gitt han en klem.

Jeg husker så vidt at kjæresten min hjalp meg ut i bilen å kjørte meg til lillebror. Han bor ca 20 min unna med bil.

Det eneste jeg kan huske helt tydelig etter telefonsamtalen og før en etterlengtet klem, var at når vi kom i tunet til lillebror sto det en mann i trappen midt i inngangspartiet. Denne mannen føltes veldig i veien, og hadde han ikke hatt vett til å flytte seg hadde jeg sikkert revet han over ende i frustrasjon om å komme raskest mulig frem til lillebror.

Jeg kommer inn i huset, ser lillebror og han bryter ut i gråt. Man forstår fort at beskjeden man fikk virkelig stemmer og det skjærer i hele sjelen. Tenk at han i det hele tatt klarte å ringe meg for å fortelle det, fordi han ville at riktig person skulle fortelle det. Det er sterkt i ettertid å tenke på.

Hva skjer nå? Hvordan skal dette gå? Hvordan kan det være mulig? Det kan ikke stemme! Så mange tanker raste gjennom hode mitt.

En panikkangst og en sorg, ubeskrivelig stor, skjærer i følelser og sjelen. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an å ha det så vondt, og man tenker at det kan ikke bli værre.

Mannen som sto i døren kommer inn i huset. Største delen av familien er samlet. Det er vondt å se alle ha det så vondt!

Presten setter seg ned å begynner å prate. Det eneste jeg klarer å tenke på er: «hva har skjedd». Jeg avbryter presten og spør. Han bekrefter den tanken jeg har hatt om at det må ha vært en ulykke.

Det var en trafikkulykke, på motorsykkel. Mamma og hennes samboer, som også alltid har vært der for meg store deler av oppveksten, hjulpet meg og stilt opp, de elsket å kjøre motorsykkel sammen. Det var dems greie sammen.

Mitt neste spørsmål er om han var med og hvordan det går med han.

«Han er også død»

Å høre de ordene en gang til denne kvelden gjør ubeskrivelig vondt.

Å miste begge støttespillerene sine og så stor del av sin nærmeste familie på en gang er det værste man kan tenke seg at kan skje.

Det er så vannvittig vondt! Vannvittig mange tanker.

Alle gangene man måtte fortelle de som måtte få vite hva som var skjedd, alle reaksjonene man måtte forholde seg til, medlidenhet, alle «pliktene» man måtte jobbe seg igjennom og avgjørelsene man måtte ta, selv om man hadde lyst å bare ligge stille på sofaen og synes livet var riktig urettferdig! Det var så ubeskrivelig tøft, og noe man aldri ser for seg at man må håndtere på en slik akutt måte. Jeg unner ingen å oppleve noe slikt, og jeg forstår i dag at det går ikke å sette seg inn i en slik situasjon før man står ingen selv og får oppleve det selv.

Den 11 August 2018 – ett år senere, sto jeg å jobbet og underviste i ridning. Det var en perfekt dag, med så mange flinke og hardtarbeidende ryttere.

Denne dagen satte virkelig helvettesåret mitt i perspektiv! Det har nemlig ikke bare vært ett helvettesår. Det har vært det året jeg fikk vokse mest. Det har vært det året jeg har lært meg å kjenne. Året hvor jeg har fått sett det værste i noen mennesker og det beste i andre. Jeg har måtte ta vanskelige avgjørelser som har vært så vonde at man har blitt kvalm å uvel av å håndtere de, og jeg har oppnådd drømmer og mål som har vært uvirkelige og ubeskrivelig store for meg. Opplevelser som har gitt så mye glede at tårene renner!

Så mange ting jeg så gjerne skulle delt med dere!<3 Spesielt mamma.

Jeg har jobbet meg mot stevnemessige mål, bedriften går rette vei og mange av ideene er smått begynt å bli satt ut i live. Jeg har fått satt i gang med avl på hest, formet det jeg håper blir mitt fremtidige drømmehåp, godt på vei med stallprosjekt, flotte hester, og jeg har verdens fineste mennesker rundt meg!

Alt i alt skal jeg kalle det ett godt å blandet år som har gitt meg utrolig mye kunnskap, erfaring, mot, tårer og gleder. Man har lært seg å være sterk og det er helt tydelig for meg hvem jeg er som person!

Tiden leger alle sår, dette såret vil nok aldri leges helt, men jeg er klar for å ta vare på de gode minnene man hadde å jobbe mot veien og målene videre! Jeg er då takknemlig for de jeg har rundt meg og alt de har holdt ut gjennom dette året.

Jeg har lært meg at man kommer seg gjennom alt man vil og må, og det gjør deg sterk!

Jeg håper dere titter ned fra en stjerne om man skal si det på en klisjé måte, og kan føle dere stolte og støtte på veien min videre, selv om det kun er i tankene!

Jeg savner dere, og vil alltid ha dere med meg!

Klem til deg, kjære mamma – jeg skal greie meg<3

Kategorier: Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *