Jeg føler snart alt jeg gjør og omtaler om starter med «nå har jeg en jævlig periode» ish…

Det kan jeg bare innse, og det kan alle dere rundt meg få vite, jeg har en jævlig periode, og endelig begynner jeg å godta det!

Det å oppleve en slik traume som jeg fikk oppleve i fjor, setter spor, og trolig varer kanskje de sporene livet ut, og man må jobbe med de kontinuerlig.

Jeg vet at veldig mange har vært så bekymret for om jeg får hjelp, og nå kan jeg avklare det også, JEG FÅR DET, bare så det er sagt, men selv om man har noen samtaler og får oppgaver og ting man kan jobbe med som skal hjelpe betyr ikke det at sorg og vonde følelser går over med en gang og at man bare kan fortsette livet som om det aldri hadde skjedd noe. Når man får hjelp har man heller ikke lyst å gå å rope det ut, selv om nå gjør jeg jo det på en måte, men jeg er så lei av spørsmålet om man får hjelp, så da kan jeg like gjerne avklare det her. Det er jo ingen skam, og jeg er sikker på at alle og enhver kunne hatt godt av det på en eller annen måte innimellom.

Det som er verst for meg som følge av alt jeg har måtte stå igjennom siste året er businessen og hestene mine. Det ble så mye å ta tak i, man sitter med en kjempesorg og føler at hele livet er bare tull og i tillegg skal man klare å fortsette å drifte en business, DET ER SYKT TØFT. Til slutt sier det stopp.

Det som skulle til for å si stopp for meg var en arbeidsdag som skulle bli kjempelang og kjempebra, også bestemte bilen seg for at nix, vi stopper og tar det med ro, da sa alt hos meg stopp!

Det eneste jeg har hatt lyst til siste månedene er å ligge å se opp i taket, men så kan man faktisk ikke det fordi man har masse ansvar som skal holdes i orden hver dag. Slik er det å ha dyr. De kan ikke ordne seg selv og de kan ikke vente til i morgen. Jeg har masse mennesker som har stilt opp for meg å hjulpet meg, og takk og lov for det, men allikevel er det noe med det at man har kjempet så hardt for å komme dit jeg har, også kommer det en situasjon som gjør at man må hende over mye til andre, sette arbeidet til sides – ingen god følelse, selv om jeg selvfølgelig er evig takknemlig. Alt blir rotete å uten flyt og det var når ALT brøt sammen at det sa stopp for meg. Jeg klarte bare å holde businessen i gang litt lenger enn alt annet før det hopet seg opp der også, men den også måtte til bunnen før jeg forsto at ikke alt egentlig var helt bra. Det var ikke nok med at alt det andre ikke var bra.

Først blir man rammet av noe man ikke unner noen, noe man alltid tenker aldri kommer til å skje seg, eller det føles så uvirkelig – går det ann at noe slikt skjer meg liksom? Nei… Også gjør det det allikevel. Deretter må man ta tak i alt rundt det og rydde opp, politiprating, arveoppgjør, skifteattester, krangling, boligsalg, advokater, sorg, triste mennesker, forsikringer, eiendeler, passord, man må sette seg inn i ting man trodde det skulle være flere år til før man måtte – altså, begravelse, «dødsarbeid»,  politirapport/papirer. Man må rett og slett rydde opp og avslutte noen andres liv, fordi alt var uforberedt. I tillegg skal man klare å holde sitt eget liv i noenlunde orden, og jeg lover dere at jeg jobbet hardt for å holde i de siste trådene som var jobb og hestene og allikevel gikk det ikke. Ofte har jeg tenkt: jeg har faktisk solgt ett hus før jeg i det hele tatt rakk å tenke på å kjøpe meg ett eget. Jeg har måtte lese en dødsrapport hos politiet, noe jeg ALDRI trodde jeg kom til å måtte gjøre ila. livet. Jeg har måtte krangle og være uvenn med mennesker som det aldri kunne falle meg inn å gjøre det med, og man får se det verste i enkelte mennesker som man trodde det ikke fantes noe verste i. Alle disse tingene tok ett år å rydde opp i og ordne opp i.

I løpet av den tiden fikk de rundt meg som hadde mulighet til det tid til å sørge. Jeg tok meg aldri tid til det for jeg hadde så vanvittig mye gående, og i tillegg til alt nevnt over så forsøkte jeg å fortsette å drive businessen min. Ikke lurt, men slik er det å være selvstendig næringsdrivende uten å rekke å forsikre seg skikkelig før uhellet er ute. Da må man forsøke å holde ting gående.

Når alt var ferdig ett år etter ulykken føltes ting først veldig greit. Jeg tenkte nå har jeg masse energi til å fortsette mitt eget, masse tid, tid til å stå på, jobbe på! I stede endte det med «mørkere og mørkere» hverdag, dårlig humør, ingen energi, ingen lyst til noe. Siste måneden har jeg blant annet hatt tanker som at jeg vil slutte med hest, legge opp, starte ett helt nytt liv, bare gi slipp på alt jeg nesten har brukt hele livet på å jobbe mot… For meg er det litt panisk å tenke på for jeg har alltid drømt og ønsket å satse på hest. I tillegg har jeg fått bekreftet flere ganger at kanskje jeg bør slutte, gjøre en endring, og til slutt sitter man der kjempe forvirret, fortvilet, høyt ønske om å kunne ringe mamma å spørre om råd, og aner ikke hva man skal gjøre. Man føler seg rett og slett hjelpesløs og forvirret.

Min største daglige utfordring er å ikke kunne ringe mamma, for jeg har alltid gjort det når ting har vært tungt eller man har trengt råd. Hun var min aller nærmeste støttespiller og ofte føltes det ut som en bestevenninne samtidig som verdens beste mamma.

En måned har jeg brukt masse tid på å bare se i taket, ikke gjort noen ting, omtrent ikke pratet med noen. Energien kommer heldigvis sakte sigende tilbake, og tankene om at det her går bra etter hvert er kommet snikende.

Jeg er jo opptatt av progresjon, utvikling, og tenker jo så klart at hva kan man lære av det her?

Jo, jeg har lært masse… Blant annet har jeg tenkt at i samfunnet vi lever i er det veldig lite fokus på at slike ting som jeg har vært igjennom kan skje, man lærer aldri noe om det. Man lærer aldri om det som faktisk er fakta, at ting kan skje på den verste tenkelige måten, og da må man ta tak i det selv om man ikke kan noen ting om det. Samfunnet vi lever i er akkurat som at man setter til side at det at alle kommer til døden på en eller annen måte er noe som kommer, og er man en av de som er uheldig og må ta seg av noe slikt før tiden egentlig var runnet ut er noe som skulle vært satt litt mer fokus på, slik at det fantes mer forståelse for det, at man lettere visste hva man skulle gjøre i en slik situasjon. Man bruker så mye tid på å lære seg en masse greier ila livet som man aldri får bruk for siden, så en måned om skifteattest og begravelsesbyrå, arveoppgjør med mer, hadde ikke kostet meg så mye energi å gå igjennom i læreboka på skolen hadde jeg visst at jeg måtte igjennom det noen år senere i livet mitt.

Nummer en for min egen del som jeg har lært er at man må ta seg bedre tid til mye. Jeg skal bruke tid til å «bli kjent med meg selv igjen», finne igjen verdiene mine og det jeg står for og har lyst til å gjøre. Finne igjen gnisten. Samtidig vil jeg heller ikke stresse med det, men ta meg tid til målet om å finne tilbake meg selv og mål som jeg ønsker å ha i livet og nyte veien man må gå for å komme til dem. Tanker, hva man ønsker og vil, tenke på om man trenger å endre noe, kjenne på hva er det man ønsker seg av livet og det man holder på med.

En ting jeg har bestemt meg for å endre er opplegget mitt i businessen. Ikke peiling på hvordan enda eller hva jeg skal eller vil, noen tanker har jeg selvfølgelig, men hovedplanen er å ha ett mål og veien til målet skal nytes! For en gang skyld skal jeg la meg selv få lov til å nyte veien dit jeg ønsker å komme i stede for å tenke steg for steg og hele veien jobbe for å komme til neste når man endelig har oppnådd ett steg. Jeg skal ta meg tid til å nyte veien mot målet og feire målene, leve livet i nuet samtidig som man alltid kan se målet frem i tid, men forsøke å la vær å stresse mot det. Ta tid. Puste, senke skuldrene og bruke GOD TID.

Litt slik vil jeg ha det litt i hverdagen også! Tid! Tid med kjæreste, tid til hjemmet, litt venner og familie, tid til gøy og nyte det.

Det viktigste er faktisk rett og slett og nyte veien mot målet, for alle disse tingene nevnt over er ting jeg må ha rundt meg for at jeg i det hele tatt skal kunne orke å komme meg til målet.

Jeg er klar, jeg skal ta meg tid, og jeg skal nyte veien til målet, hvert sekund, hver dag. Jeg gleder meg!

Mitt favorittbilde<3

«Smile, Breath and go slowly»

Kategorier: Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *