I helgen har det vært vintercup her i Møre og Romsdal. Det var første delen av tre deler. Jeg har planlagt å være med på alle delene med Tirana.

Tirana og jeg er i gang, men smårusk og samarbeid må vi jobbe med for at det skal bli bra.

Tirana er en dreven hest på å reise på stevner, for hun er en amazing spranghest. Jeg tror også hun vil bli en fin dressurhest, men railtrening trengs.

Min stevnedebutt med henne var ett utendørstevne for 14 dager siden, og det ble ikke merket i det hele tatt at hun reagerte noe særlig på noe… Det var en riktig godfølelse!

I helgen derimot klaffet ikke ting fullt så bra! Fra å dette ned fra en stevnehelg med 65% til å få en stevnehelg med 57 og 56% er ganske umotiverende. Jeg skylder ikke på hesten og nedturer kommer, men kjedelig er det…

Kjedelig er det hvertfall når man på oppvarming sitter å kjenner at hesten er fin, også kommer man på railen også blir det kluss. Kluss med hjerne og kluss med ridning. Konkurransenerver…

Jeg følte ikke at det tok noe overhånd i helgen, men noe skjer tydeligvis med meg. Jeg klandrer ikke hesten for det, for det skjer noe med ridningen min, selv om man føler seg bra.

Jeg forsøker alltid å holde motet oppe, når ting ikke klaffer helt som planlagt, men etter denne helgen er det faktisk en anelse vanskelig.

Man jobber så hardt, man står på, trener i all slags vær og vind, teller på kronene for å få ting til å gå rundt så man kan satse, også holder det ikke, det blir bare værre. Nå har det vært så mye av det. At man jobber så hardt, og aldri går det rett…

Man begynner å tvile på seg selv… Kan man i det hele tatt ri? Hvorfor gjør man det her? Hva skal til for å bli bedre? Hvorfor? Hvordan? Kan man?

Så MASSE nedtrykkende tanker…

Hva er det som ikke fungerer?!

Jeg har selvfølgelig noen svar på hvorfor ting ikke helt fungerer for meg, det er bare så innmari kjedelig og innrømme det, for man vil så gjerne!

Jeg kan omtrent gjøre alt i min makt for å komme dit jeg ønsker! Jeg brenner for det av hele mitt hjerte, men alikevel klarer jeg ikke å jobbe hardt nok, stå på nok, være smart nok, god nok.

Det er ikke for alle å tenke at man vil bli best, man bør heller mest sannsynlig ikke tenke det. Alikevel bør det jo være greit å tenke at man vil bli det beste man kan av seg selv, eller at man greier å gi sitt beste. Og det er faktisk lov å drømme, visualisere. Bli best!

Man kan alltid jobbe hardere, stå på hardere. Alle valg man tar i livet gjør man som regel av egen vilje og det skaper veiene for oss. Man må prioritere rett, for å greie å prester og holde. Jeg må hvertfall det med mine mål.

Min oppgave til neste stevne er å tenke gjennom alt dette. For etter neste stevne vil jeg dra hjem med en bedre følelse. Ikke denne kjipe følelsen… Man bør hvertfall føle at man gjorde så godt man kunne. Man klarte å holde seg mentalt bra og gjorde jobben slik man skulle.

Det fine med å gjøre det dårlig er at jeg blir motivert for å få en forståelse for hva man må gjøre annerledes, eller hva man må gjøre i det hele tatt for å få slike situasjoner som denne helgen annerledes.

Rett hjem for evaluering!

Kategorier: Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *